2.0 Kontrollere og observere pasientens kroppstemperatur

Temperaturmåling bør utføres når det foreligger objektive og subjektive tegn på at det er nødvendig. Hensikten er å finne ut hvilken kjernetemperatur personen har. Normal, høy eller lav kroppstemperatur. Dessuten kan en se etter ulike febermønstre eller om feber kan gi en indikator, en reaksjon på sykdom og/eller en behandling.

Temperaturmåling kan gjøres som en engangskontroll, regelmessig over tid eller som en kontinuerlig kontroll. Måles temperaturen flere ganger er det viktig å benytte samme type mål, metode og helst på samme tid av døgnet.

Dette er viktig for å få en nøyaktig temperaturkurve. Det er viktig å være konsekvent for å unngå feilkilder. Benyttes ulike metoder må ikke bare verdien bli dokumentert, men også endring av metode bli notert.

Kjernetemperaturen måles nøyaktig i nederste del av øsofagus, i urinblære eller i pulmonalarterien, men det er tungvinte metoder og krever avansert utstyr. Slike målinger kan benyttes innenfor spesialavdelinger som intensivmedisin og ved store operasjoner.

Kroppstemperaturen måles vanligvis flere steder på kroppen og metoder som benyttes er; rektal-, oral-, aksillær- og tympanisk måling.

Rektalmåling regnes for å være nøyaktig og nær kjernetemperaturen. Ulempene ved denne metoden er også at noen synes den er ubehagelig, men først og fremst er det hygieniske aspekter. Selv om en benytter plastovertrekk må temperaturmålet rengjøres godt.

Det sies også at ved hurtige endringer i koppstemperaturen får ikke denne metoden opp endringene like fort som øremåling gjør. Kontraindikasjoner til rektalmåling kan være tarmoperasjoner, hemoroider, diaré, små barn og urolige pasienter.

Fordeler med aksillærmåling er at det er en enkel og renslig metode. Aksillen må være tørr og målet må legges høyt opp i armhulen og armen holdes tett inn til siden. Målet kommer lett ut av stilling. Denne metoden regnes som mindre nøyaktig, men er en god metode når andre typer målinger utelukkes.
Vanligvis må en legge til 0,5 til 1°C for å dokumentere samme temperaturen som rektaltemperatur.

Oralmåling er en mer vanlig temperaturmåling i andre land enn i Norge. Her er det viktig at en ikke har spist, drukket eller røkt det siste 10 minuttene før måling, fordi det kan påvirke temperaturen.

Målemetoden er hygienisk og tiltalende for de fleste. Metoden regnes som en nøyaktig metode, men viser lavere temperatur enn rektaltemperaturen. Ved en slik måling må ikke pasienten snakke, munnen må holdes lukket.

Metoden vanskeliggjøres når en er tett i nesen, pasienten er bevisstløs, hos epileptikere og ved sykdommer eller operasjoner i munnhulen. Behandling med oksygen kan også påvirke resultatet.

Ved riktig måling er tympanisk måling den metoden som fortest tar opp svingninger i kjernetemperaturen. Men pga unøyaktige målinger er det ulike meninger om påliteligheten til denne målemetoden. Fordeler ved metoden er at den tar kort tid og ikke er forbundet med særlig ubehag for pasienten. Metoden kan være vanskelig å benytte på små barn og på de som har infeksjoner i øret.

Det finnes mange ulike termometer som benyttes ved måling av kroppstemperatur. Det er viktig å være klar over både hensikt, fordeler og ulemper med metodene og hvilke kontraindikasjoner som finnes for de ulike stedene hvor målingen kan foretas.

Uansett må pasienten være godt informert om målingen, termometeret være plassert på riktig sted og ligge på plass den angitte tiden. Termometret må avleses korrekt og til slutt dokumenteres. Samme tidspunkt, type mål og metode bør benyttes. Om ikke bør avvik noteres.

Som en oppsummering av metoder i kroppstemperaturmåling kan det sies at noen metoder blir regnet som mer pålitelig enn andre. Hensikten er at verdiene som måles er tilnærmet lik kjernetemperaturen. Uansett type termometer og hvor på kroppen temperaturen blir målt må metoden utføres hygienisk forsvarlig før, under og etter prosedyren.

Gode spørsmål til slutt er følgende: